Eurotrip!

Endelig skulle vi reise nedover til Europa. Vi hadde allerede pakket kofferten dagen før, så det var bare å finne seg en plass i bussen og begynne reisen. Med våre trofaste skolekamerater løpende etter bussen ble det et tårevått farvel.

Fra Larvik tok vi Colorline Superspeed til Danmark. På båten kom taxfree’en godt med for alle som skulle hamstre snus. En (skal ikke nevne navn) handlet ikke bare på sin egen kvote, dette skulle påvirke oss senere på turen…Båtturen gikk fint, selv om det var vanskelig for oss landkrabber å gå på rett linje. Etter hvert ble de fleste vugget i søvn av sjøen.

Etter en lang tur med bussen ankom vi hotellet i Berlin, hvor det virket som de opprettholdt Stasiregimet fremdeles. Vi listet oss opp på rommet, og la oss etter den lange reisen.

Første dagen i Tysklands hovedstad ble vi guidet gjennom store deler av byen, og guiden ga oss ikke det beste førsteinntrykket. ”Her er det stygt, her er det stygt, her er det stygt, Berlin er en stygg by”. Det gjorde heller ikke tiggerne på gaten, som tydeligvis var veldig glad i kaffe.

Vi fikk se rester av berlinmuren, tv-tårnet, Brandenburgertor og mye annet gjennom det våte bussvinduet. Senere dro vi også på Checkpoint Charlie-museet. Egentlig skulle vi til sacksenhausen, men dette fikk vi ikke tid til. Dette var til enkeltes store skuffelse, men humøret forandret seg straks, da Starbucks kom til syne.

Da kvelden led på dro vi til Berlins svar på Château neuf. Her fikk vi oppleve tysk improvisasjon på høyt nivå. Som turister i salen gav ikke alt like mye mening, noe som skuespillerne utnyttet seg av på vår bekostning. Hele forestillingen bygget seg opp til en konkurranse mellom tilfeldig publikummere. Det satte Grete spesielt stor pris på, som stakk av med 50 euro ekstra i lommeboka.

Nå fikk dramaqueenene nok av musikklassens sutring og sene tempo, så vi travet motsatt vei og lot Hilde lede an i en rykende fart, også kalt ”teaterwalken”. Heldigvis har teaterklassen en utrolig evne til å finne frem, kart og kompass er for amatører! Etter turer med undergrunn, trikk og buss var det ingen sak å finne frem til klovnen, hvor vi skulle ha vår første workshop. I fem timer jobbet vi med alt fra pantomime til fysiskteater. Vi ble utfordret i grupper og som enkeltpersoner. For noen ble dette litt pinelig, ettersom å fortelle en bamse om deres seksuelle tiltrekning til den er ingen enkel sak.

Etterpå fikk vi litt fritid før vi møtte musikklassen for å få i oss litt mat og lade opp til Raul Paz konsert. Det gikk heftig for seg med latter og dans. Vår løsslupne ”danselærer” (positivt ment) gav oss noen tips på gulvet og vi lot musikken rive oss med.

07.30 ringte klokken. Det var en ny dag, ny busstur, nytt land og Monas bursdag! På vei til Tjekkia tok vi lunsjpause i den vakre byen Dresden, som blir kalt nordens Firenze. Her fikk vi oppleve byens kultur og hestetrafikk, samt ta seg et nydelig måltid ute i den varme solen.

Etter mye venting på enkelte musikkfolk bar det ut på veien igjen. Da vi kom over grensen til Tjekkia fikk enkelte elever sitt livs sjokk, da det tjekkiske politiet vinket oss inn til kontroll. Hunder og politibetjenter eskortert oss ut av bussen og inn på et avlukket område. Nå skulle koffertene gjennomsøkes. Snuserene skalv i sine bukser, redd for å miste sine kilder til nikotin. Heldigvis var det ikke dette de var ute etter, kristne folkehøyskoler er visst kjent for å dra med seg dop rundt i Europa. Kontrollen gikk smertefritt og vi kom oss trygt tilbake på veien.

Da vi kom inn på hotellet så vi endelig stjerner, bokstavelig talt, og det var 3 av dem. Dette var ikke den eneste luksuriøse opplevelsene teaterklassen skulle møte denne kvelden. På Laterna Magica var forestillingen utstyrt med lekre menn i tights. Samspillet mellom film og dans var interessant, til tross for knirkete gulv og upresise dansere. Slitne og trøtte skulle vi feire Mona som hadde fylt 19. Dette kalaset fant sted på en brun pub i nærheten av hotellet. Is, brus, kaffe og dårlig humor ble en perfekt avslutning på kvelden, og en fantastisk feiring av Mona.

Denne dagen fikk vi møte vår nye guide, Phillip. Han tok oss med opp til borgen og førte oss videre ned gjennom de smale tjekkiske gatene til gamle byen, mens han fortalte sarkastisk og humoristisk om byen og arkitekturen. Etter den 3 timers lange turen fikk vi velfortjent fritid. Noe som førte til lettere lommebøker, selv om prisene var relativt lave. Men det er jo bare bensin på bålet for en ekte shopper.

Nå var det bare å grave frem finstasen nederst i kofferten og ta på høye hæler, for nå stod operaen for tur. Vi skulle se Tosca, en tragedie av Puccini, som overraskende nok fanget flertallet av elevene.

Som teaterelever følte Johan, vår eminente rektor, at det var viktig at vi fikk innsikt i Franz Kafka sitt liv. For de som ikke er like kultiverte som oss så er Kafka en stor forfatter fra Tjekkia som ble kjent etter sin død. Johan fulgte oss igjennom de gamle gatene i Praha, hvor Kafka vokste opp. På grunn av Hildes tette program for teatergruppa, fikk vi medlidenhet av Johan som tok oss med på Starbucks for å endelig slappe litt av. Mens vi nøt kaffen kom Hilde hoppende inn, hun hadde funnet ut at det var en marionettefestival som ble avsluttet samme dag. Så nå hadde hun forandret hele opplegget og det så ut til å bli en hektisk kveld i vente. Etter litt intensiv shopping gikk trette ben til hotellet for en ti minutters pust i bakken før det var på’n igjen.

Da vi kom til teateret forventet vi marionetteforestilling, men isteden fikk vi se tsjekkisk amatørteater. Det beste med hele stykket var da Jesus dukket opp, kledde av seg, tok korset og klatret opp mellom publikum. Men det stoppet ikke her, vi fikk også oppleve to fulle tsjekkere fremføre juleevangeliet med pezdokker, kosebamser, der den rosa panteren var Djevelen og et eple som Gud. Vi skyndte oss videre til neste forestilling. Her skulle vi se mer profesjonelle aktører i action, black light theater, hvor vi fikk se aspects of Alice. Her ble lys og lyd brukt for å fremheve en stemning. Folk kledd i svart ble brukt for å flytte rundt på rekvisitter og skuespillere, siden de ikke syntes på scenen. Det ble en magisk aften for oss alle. Gjennom de mørke og utrygge gatene i Praha skulle Hilde finne kaffe. Hjemveien ble betydelig lengre for de utslitte bena.

Nå pakket vi bussen klare for Wien. Vi satt på buss i åtte timer, da vi ankom denne sydenvarme byen med hele 20 grader pluss. Den eneste planen for kvelden var å digge på jazzklubb, men etter å ha nytt en treretters middag ble det ikke tid til annet enn å slappe av på kafé.

Gjennom reisen har det blitt mye byvandring og Wien var ingen unntak. Musikklærer Birgit viste oss igjennom denne sjarmerende byen før vi fikk litt tid på markedet. Klokka to tok Hilde over programmet for teaterklassen, vi hoppet på t-banen som skulle føre oss til tivoliet der vi skulle ha teaterworkshop. Vi lærte så vidt om preformance før vi måtte kaste oss i det, og lage en egen preformance. Noen tilfeldige tilskuere ble veldig begeistret av preformance kunsten vår og tipset oss med hele ti euro.

Etter nok en treretters middag tok vi turen til nasjonalteateret i Wien for å se musikalen Rebecca. Det var da teaterklassen gikk på sin første smell, Øystein Nilson, klassen eneste gutt forsov seg og lot alle vente i sinne. Til teaterklassens forsvar hadde han med seg en musikkelev (som sikkert hadde skylden for forsinkelsen). Selv om forestillingen var på tysk og vi skjønte lite, fikk vi en fin musikalopplevelse, hvor vi ble fascinert av rekvisitter og scenebytter.

Siste dag i Wien fikk vi kjøre buss, vi kjørte til schönbrunn, sommerresidensen til keiseren i Østerrike. Her fikk vi omvisning i slottet i form av telefon. Igjen måtte vi vente på noen musikkelever før vi kunne kjøre videre til Hundertwasser, et leilighetskompleks med morsomme former og farger. Bygningene var bygd som moderne kunst. Etter vi hadde fått i oss en kjapp lunsj, måtte vi skynde oss videre til Peterskirche for å høre på en orgelkonsert. Til alles store lettelse fikk vi frikveld og kunne gjøre akkurat hva vi ville!

Neste dag var det igjen bare busskjøring som skulle føre oss til Leipzig. Hilde hadde modig veddet mot stipendiaten på teaterlinja at vi skulle komme oss over grensen til Tyskland uten å bli stoppet. Over grensen kom vi, men i det øyeblikket Hilde trodde hun hadde vunnet, sto hovmod for fall. En politibil kjørte opp ved siden av bussen og signaliserte at vi skulle kjøre inn til siden. Vi måtte kjøre ett stykke etter politiet, før vi kunne stoppe. Det kom fire politimenn inn i bussen for å sjekke passene våre. De gikk ut igjen til bilen og fikk Johan til å følge med. Vi fikk beskjed om at bagasjen skulle ransakes, men det var før de fikk øye på snusleppa til rektoren vår. De inngikk en avtale som gikk ut på at de skulle kjøpe snus av oss, da kunne vi kjøre videre uten bråk. Selging av snus er nemmelig ikke lov i Tyskland.

På kvelden skulle vi se preformance the quiet dance & the speaking dance. Det var to gale briter som i første akt gikk rundt på senen og skrek. I andre akt satt de på hver sin stol og hadde en kavalkade av forskjellige ord. Og lagde forskjellige rytmer. Dette falt i smak for noen… få.

Hilde hadde merket at energi nivået på teaterklassen hadde sunket, så teaterworkshopen foregikk på hotellet. Vi gikk igjennom våre preformancer og performancene vi hadde slitt oss igjennom dagen før. Deretter gikk turen til sentrum, hvor vi fant stamkafeen til kunstnerne innenfor preformance. Atmosfæren i denne kafeen ble litt for sofistikert for vår smak, så kaffen ble kjøpt på en kaffe bar ved siden av. Derfra gikk vi til en utstilling av Josef Nadj, som også var regissør og danser i det stykket vi skulle se senere denne kvelden.

Da vi møtte musikklassen til middag, var det evig sutring om at de hadde så travle dager, så da fikk vi oss en god latter (for vi kan godt skjønne at shopping kan tappe en for krefter). Etter middag vinket vi farvel til musikklassen, og tok trikken til et teater utfor byen for å se Josef Nadj sin danseforestilling ”Woyzeck – ou L’èbouche du vertige”. Stykket besto bare av bevegelser og ingen replikker. Dette falt i smak hos alle, så fornøyde vendte vi nesa tilbake til hotellet.

Neste dag startet tidlig, allerede 04.45 skulle bagasjen være nede i bussen. Vi hadde mange mil foran oss, for nå skulle vi til nabolandet vårt Danmark. Etter timevis med kjøring kom vi endelig frem til København. Etter hotell i fine strøk, ble vi veldig overrasket da vi så at vårt nye hjem lå i Københavns svar på Karl Johan nemlig horestrøket. På grunn av dette ble det litt skepsis, men det var ikke tid til diskusjon for vi skulle videre til forestilling.

Vi skulle se jungelboken i ny stil. Året var 2108 og dyra var forskjellige menneskeskikkelser. Vi kan nevne at panteren Bagera var en sadotransvestitt, Baloo var en utgått bokser og Mowgeli var heit. Forestillingen tilfredstilte alles forventninger, og etter en lang gåtur med en stopp innom Mc Donalds, bar det videre til hotellet.

Som den kristne skolen vi er måtte vi jo innom sjømannskirka når det først var søndag. Vi er jo flinke fredtunelevene så vi deltok i gudstjenesten med to sanger. Etter kirka gikk turen videre til teatermuseet. For det første var det vanskelig å finne inngangen og når vi så hadde kommet oss inn, fikk vi en dansk og kjedlig guide som kjedet både seg selv og oss. Det eneste han fortalte om var historier om gamle og sprø danske konger.

Dagen etter var ikke fylt med like mye som de andre, men ikke overraskende hadde Hilde noe opp i ermet. Hun tok de som ville med på en dukke utstilling, og etterpå fikk vi en demonstrasjon i hvordan håndtere menneskestore dukker. Vi fikk tid til en liten lunsj før det ble en rask tur innom Christiania, der Hilde fortalte om bydelens historie.

Vi fikk en verdig avskjedsmiddag i København, og mette dro vi til domkirken Vår frues kirke. Der nøt vi en time med avslappende musikk og lys, før vi søvnige tuslet tilbake.

Endelig siste dag i buss og alle var like gira på å komme seg tilbake til Fredtun. På grunn av mye bølger ble det forandring i planene, så vi tok en annen vei hjem. Rundt klokka 19.00 så vi endelig Fredtun og her ventet norsk mat og varm kakao.

Tusen takk til alle lærerne som har laget denne turen. Og en spesiell takk til Hilde; Hadde det ikke vært for ditt tette program og raske tempo ville vi aldri ha opplevd så mye som vi har gjort. Vi har hatt en super tur og kost oss utrolig mye! Og til dere som går musikklinja; dere burde valgt teater =)

Forfattet av Rachel, Mona, Ingvild og Maren