Etter utallige flykanselleringer og dårlige værutsikter kom teaterklassen seg endelig til London 3. februar. Sola strålte da teaterklassen ankom storbyen og de kaotiske snøforholdene som var blitt varslet så vi lite til. Dagene ble fylt med teaterforestillingen Woman in Black, musikalen Billy Elliot, omvisning på The Globe, mye god mat og en formiddag i Camden. Men tross et hektisk program var det fortsatt litt fritid. Noen av elevene benyttet da sjansen til virkelig å spille ut turistrollen.
Sightseeing i Londons gater
Endelig kom vi oss til London, og det tok ikke lang tid før Margit, Jan Terje og Øystein fant ut at de skulle ta seg en tur for å se på de mange severdighetene som London har å by på. Eller, egentlig var det vel Margit som fant ut at vi skulle gjøre det, og sauer som vi to andre er, og så blottet for retningssans så kunne vi ikke annet enn å følge med vår kjære trønder så vi ikke gikk oss vill.
Først på programmet stod det å se London Eye. For de utenforstående kan vi fortelle at dette er det største pariserhjulet i Europa, og rager på en høyde på 135 meter. Selve runda tar 25 minutter, og du kan se 40 km i hver retning. Ettersom det var lang kø og enkelte av oss lider av en ekstrem høydeskrekk så tok vi ikke selve hjulet, men det var gøy å endelig få sett det.
Etter dette gikk en liten gåtur frem til Trafalgar square, og Big Ben. Så fant Margit ut at turen skulle videre gå til Buckingham Palace. Der fikk vi både med oss vanlige vakter, og vakter på hest i merkelige kostymer. Nordmenn som vi var måtte vi selvfølgelig grøsse litt over de svæære hattene som vaktene måtte gå i. Disse er laget av bjørneskinn, og kan på en varm solskinnsdag absorbere en varme på over seksti grader! Ikke rart vaktene så litt slitne ut og klare til å besvime av hetetokter.
Andre ting som måtte sees var jo selvfølgelig også London Tower, og London Bridge. Her begynte selvfølgelig Øystein å synge på den udødelige slageren «London Bridge is falling down». Noe som ble svært irriterende til tider, hvor Jan Terje tok igjen med å synge resten av versene som Øystein ikke kunne, til Margits store forferdelse.
Pga pengemangel og tidsnød kunne vi ikke komme inn å se selve utstillingen, hvor det blir gitt turer inn i det gamle fengselet og det tilhørende museet.
Dette avrundet vår litt stressende, men svært lærerike tur rundt omkring i Londons severdigheter. Vi følte alle tre at vi fikk sett mye, og kjente det var sabla godt å kunne sette seg på den lokale kinarestauranten og spise de herdigste retter som Londons kinesere hadde å by på. Eneste skår i gleden var at Øystein ikke fikk trumfet gjennom sitt ene store mål for hele turen, nemlig det å ta en engelsk dobbeltdekker- buss. Men ettersom Tora klarte å gi oss andre to en helt forferdelig samvittighet, klarte vi å få summe oss til å ta en slik buss hele 3 stoppesteder neste dag, og kom oss omtrent akkurat dit vi var når vi startet.
