Tilbake fra europatur håpet vi roligere tider i vente, men den gang ei. Dagene etter hjemkomsten lå vi i hardtrening for å pusse på to bandmimé stykker som vi hadde laget før vi dro. ”Askeladden og de gode hjelperne” og ”Den standhaftige tinnsoldaten” stod på menyen.
Bandmime er en fysisk teaterform hvor utgangspunktet er et tomt rom, der vi som skuespillere skaper alt som skjer, ved bruk av kropp og stemme dannes reisverket for tilskuernes fantasi. Vi er både lydkulisser, scenografi, og karakterer. Bandmime tar også i bruk teknikker fra film ved at vi lager oversiktsbilder, kjappe klipp, spoling og nærbilder. Teaterformen er veldig krevende og fysisk utfordrende, samtidig som den er utrolig morsom og befriende fordi her er alt mulig!
Allerede fredag pakket vi bussen og var klar for turne! Drammen var første stopp, og selv om veien til harrybyen er kort, tok det ikke lage tiden før øyelokkene ble tunge og siklet rant. I Drammen hadde vi et tett program, så det var bare å ta seg sammen å våkne opp. Vi kom til Strømsø vgs og startet opprigging. Her skulle tinnsoldaten i ilden, og av erfaring hadde vi bange anelser til allmenn elever. Stykket ble veldig godt mottatt. Til vår, og lærerens store overraskelse satt elevene stille under hele oppvisningen. Etterpå skulle elvene selv få prøve seg. Temperaturen var høy, og alle deltok i lek og alvor.
St. Hallvard sto for tur, nervøsiteten til Fredtunfolket var til å ta og føle på. I oppvarmingsfasen var vi så giret at det gikk på helsa løs, fire av oss ni lå slengt rundt på scenen. Publikummet denne gangen var drama elever, og overraskende nok var dette det beste publikummet å spille for. Der gikk det i tre forestillinger på løpende bånd, før vi fikk fôr og skyndte oss videre til folkehøyskolen Danvik.
På Danvik var vi så heldige å få se et prosjekt teaterklassen der hadde jobbet med. Etter en felles middag, var det vår tur til å vise hva vi hadde lært. Elevene vi spilte for hadde litt kjennskap til bandmimé, så det var et godt publikum å spille for. Etter forestillingen bar det ut på veien igjen og Svenn Helge førte oss trygt tilbake til Fredtun igjen, med kun et lite stopp for å kjøpe (ifølge Ingvild) Norges beste kebab.
Mandagen dro vi til Skien. Til vår begeistring skulle vi igjen spille for drama elever. Forestillingen gikk bra, og etterpå var duket for mat. Kake, brus, kaffe og herlige bagetter sto på menyen.
Tirsdag skulle vi på langtur, helt til Risør. Her støtte vi på problemer. Den ene lyskasteren vår ble ødelagt rett før vi skulle i aksjon. Men vi er alltid beredt! Så vi ordnet opp. Da var det bare å sette i gang å spille for allmenn og yrkesfaglige elever. Selv om bandmimé var ukjent for de aller fleste, satt selv de mest urolige gutta stille som lys og fulgte godt med. Etter tre oppvisninger, pakket vi sammen og vendte nesa mot frikirken, der vi skulle sove. Etter vi lastet tingene våre ut av bilen var det tid for sightseeing i Risør sentrum. Det gikk for unna, så vi satt oss ned på en restaurant og kjørte i oss pizza. Som dessert bestemte vi oss for å dra på besøk til Rachels kjære familie. Der ble det kaffe og kaker, og brus for de som ville ha det. Som alle vet går tiden fort når man er i godt lag, så før vi visste ordet av det var det tid for nok en forestilling. Denne gangen skulle vi underholde ungdomsklubben i frikirken. Vi lot ungdommene i Risør få bryne seg på det samme opplegget vi hadde hatt på Strømsø skole i Drammen. Ungdommene var i fyr og flamme. Etter lek og moro, ble det kakao og boller, før alle gikk hvert til sitt.
